Av Eirik Vold (tekst og foto)
APPELL: – Vi skal komme i havn med fredsprosessen, sier Farc-lederen Timochenko til Klassekampen. Men internasjonal støtte er avgjørende, fastslår geriljatoppen.
COLOMBIA
Det er bare de tungt væpnede sikkerhetsvaktene som forstyrrer idyllen på landlige Losby gods i Lørenskog kommune utenfor Oslo. Det uvanlige sikkerhetsoppbudet skyldes gjestene på den internasjonale fredskonferansen Oslo Forum, arrangert av Det norske utenriksdepartementet, som huser celebre gjester fra konfliktsoner over hele verden.
En av dem er øverstkommanderende i den kolombianske Farc-geriljaen Rodrigo Londoño, mest kjent under aliaset Timochenko. Nesten fem år er gått siden åpningen av den kolombianske fredsprosessen, der Norge har spilt en viktig rolle, ble annonsert foran et overrasket internasjonalt pressekorps i Hurdal ikke langt unna.
Denne uka har Farc-geriljaen levert inn 60 prosent av våpnene i en FN-kontrollert avvæpningsprosess som er ventet å ende med total avvæpning innen få dager.
BER OM STØTTE
– Fredsprosessen i Colombia får stadig flere tilhengere, sier Timochenko til Klassekampen.
Etter å ha kommet gjennom to tungt væpnede politisperringer på Losby gods, for så å bli avvist ved siste post, kommer Klassekampen i kontakt med geriljalederen når han plutselig lener seg ut av et vindu strategisk plassert i første etasje.
For fem år siden var det de færreste som kunne sett for seg den oppblomstringen av fredsaktivisme i det kolombianske sivilsamfunnet som er skjedd de siste årene. Og når krig og sikkerhetsspørsmål gradvis trer tilbake i den nasjonale politiske debatten, trer de sosiale og økonomiske spørsmålene tydeligere fram. Noe Timochenko og Farc, som i Oslo for første gang presenterer seg som en sivil politisk bevegelse, håper å utnytte til sin fordel.
Timochenko nevner ikke fredsprisen som ble gitt til president Juan Manuel Santos for hans innsats for fred. Etter å ha vunnet presidentvalget i 2010, der han presenterte seg som tilhenger av forgjenger Álvaro Uribes strategi for militær tilintetgjørelse av geriljaen, kom det som et sjokk for mange da Santos først annonserte at regjeringen hans var i direkte forhandlinger med Farc.
PÅ TERRORLISTE
Mye er altså endret i Colombia de siste årene. Men en av tingene som ikke er endret siden de første Farc-delegatene måtte sikksakke seg gjennom internasjonale arrestordre for å lande på militærflyplassen på Gardermoen etter å ha forlatt de, til da, topphemmelige innledende forhandlingene på Cuba, er at Farc står på USAs terrorliste.
Og Timochenko, som lener seg ut av vinduet for å svare på Klassekampens spørsmål, er fortsatt dømt til 178 års fengsel i Colombia og ettersøkt av USA.
– Men det skapte ikke noen problemer. Reisen gikk fint, og helt uten vanskeligheter, sier han smilende.
Alt går imidlertid ikke på skinner. Farc-ledelsen – Timochenko har nemlig følge av en stor delegasjon – beskriver overfor Klassekampen tilstanden i leirene der geriljaens nå avvæpnede krigere holder til mens de venter på å ta det endelige steget ut av krigen og inn i det sivile liv.
– Staten gjør en ganske elendig organisatorisk jobb her og oppfyller ikke sine forpliktelser. Uregelmessig tilgang til mat og vann, elendig infrastruktur og nesten ingen tilgang til kommunikasjon med omverdenen, blir vi forklart av en av en som ikke oppgir navn.
Timochenko sier også at den regionale situasjonen i Latin-Amerika, med politisk krise i Venezuela og generell framgang for høyresida, er «krevende» for fredsprosessen.
– Det blir en hard kamp framover å sikre nødvendig enhet, sier han. Farc har flere ganger pekt på at et regimeskifte i Venezuela, som har spilt en viktig rolle som tilrettelegger for fredsprosessen, vil ha negative konsekvenser for utviklingen i Colombia.
MEKTIG MOTSTAND
Selv om geriljaen er åpen i sin kritikk av regjeringen, er Timochenko forsiktig med å gå løs på president Santos, som de fortsatt anser som en alliert i kampen for fred.
– Den største hindringen mot fred er de som alltid har tjent på krigen og som ønsker at krigen skal fortsette slik at de kan fortsette å tjene på den, sier Timochenko og sikter til de ultrakonservative kreftene som representeres av ekspresident Uribe.
Santos-regjeringen har gått sakte men systematisk til verks for å redusere Uribes tentakler inn i hæren og statsapparatet.
Men Uribe er fortsatt mektig og relativt populær, og i fjorårets folkeavstemning greide han å mobilisere et knapt flertall for å avvise den framforhandlede fredsavtalen.
Etter noen mindre endringer ble fredsavtalen likevel vedtatt, men motstanden er fortsatt stor blant annet fra kolombianere som mener den går for langt i å gi amnesti til geriljamedlemmer som har begått grove overgrep mot både militære og sivile under borgerkrigen.
På spørsmål fra Klassekampen om hvorvidt Farc stoler på staten, tar Felix Antonio Muños – også kjent under pseudonymet Pastor Alape ordet – med et tvert «nei».
RØD SKYGGE
Mange husker fortsatt masseutryddelsen av venstrepartiet Unión Patriótica (UP), som ble dannet av Farc og Colombias kommunistparti i 1985. En allianse av ultrakonservative elementer i hæren, paramilitære styrker finansiert av storgodseiere og oligarker samt mektige narkokarteller sto bak mordkampanjen som tok livet av UPs presidentkandidat, visepresidentkandidat, store deler av partiledelsen og mellom 3000 og 5000 partimedlemmer.
Utryddelsen ble kalt Operación Baile Rojo – Operasjon rød dans – henger fortsatt som en skygge over den pågående fredsprosessen, en påminnelse om at Santos-regjeringen ikke nødvendigvis har tilstrekkelig kontroll til å garantere for sikkerheten til geriljakrigerne og kommandantene som nå er i ferd med å legge ned våpnene.
– Det internasjonale samfunnet må ikke glemme Colombia, vi trenger fortsatt internasjonal støtte, nå i implementeringsfasen mer enn noen gang, sier Timochenko, som likevel virker optimistisk.
– Hovedutfordringen er å samle flertallet av det kolombianske samfunnet bak parolen for fred. Men beslutningen er tatt, vi skal komme i havn med fredsprosessen.
utenriks@klassekampen.no
AV EIRIK VOLD (TEKST OG FOTO) FAKTA
Lang vei til fred:
• 27. mai 1964: Opprørskommandanten Manuel Marulanda Velez og andre opprørere unnslipper en regjeringsoffensiv mot kommunistiske opprørere i Colombia og danner senere Farc.
• 28. mars 1984: President Belisario Betancur inngår våpenhvile med Farc og innleder fredsforhandlinger. Fredsforhandlingene brytes i 1987 etter at en Farc-vennlig presidentkandidat blir drept av paramilitære. Nye fredsinitiativ i 1992 og 2002 bryter også sammen.
• 30. august 1996: Farc tar 60 regjeringssoldater som gisler etter et angrep på en militærbase sør i landet. Dette blir begynnelsen på gruppens bruk av gisseltaking som strategi.
• Juni 2000: President Andres Pastrana iverksetter sammen med USA en felles strategi mot narkotikaproduksjon – «Plan Colombia». Planen utvides til å omfatte militæroperasjoner rettet mot geriljaen. Amerikanske myndigheter bruker 8 milliarder dollar på strategien.
• Februar 2002: Farc bortfører politikeren Ingrid Betancourt, som også er fransk statsborger. Hun blir befridd av det militære i 2008.
• 4. november 2011: Farc-kommandant Alfonso Cano blir drept av hæren, Timoleón Jiménez blir ny militærleder.
• 4. oktober 2012: President Juan Manuel Santos innleder den siste runden med fredsforhandlinger.
• 22. juni 2016: Partene blir enige om en permanent våpenhvile. Forhandlingene om en fredsavtale innledes 20. juli.
• 24. august: Partene kunngjør at de er enige om en fredsavtale, som skal signeres i september.
• 28. august: Farc-geriljaen kommer med den formelle ordren om en endelig våpenhvile som skal gjelde fra midnatt samme dag.
• 26. september: Fredsavtalen undertegnes i Cartagena.
• 2. oktober: Det holdes folkeavstemning om fredsavtalen, som avvises av et flertall av velgerne.
• 12. november: Regjeringen og Farc erklærer at de er enige om en modifisert utgave av fredsavtalen.
• 24. november: Den nye fredsavtalen undertegnes.
• 10. desember: President Santos mottar Nobels fredspris i Oslo.
©NTB
ÅPNING: Timochenko ga Klassekampen et spontant intervju fra sitt vindu på Losby Gods.
Publicar un comentario